VELKOMMEN
OM MUSEET
BESØKSINFO.
UTSTILLINGER
NYHETER
HVA SKJER?
SKOLE /BARN

 

RESTAURERING
FORSKNING
DOKUMENTASJON
KONTAKT
SØK
 
 
 
En dag kom Postmesteren løpende over flyplassen mens han vinket til Morten. Da han hadde fått pusten igjen sa han:
"Toget sitter fast i snøen på Saltfjellet. Nå får vi ikke sendt posten til Trondheim. Og jeg som har fått noen viktige brev som må være der i morgen." Postmesteren var riktig fortvilet og lei seg.
"Ta det med ro. Jeg flyr gjerne til Trondheim," sa Morten, "det er det morsomste jeg vet".
"Å, det var det jeg håpet du skulle si." Postmesteren strålte som en sol.

Hallo, Tom Tårnmann, dette er Morten Dobbeltdekker", Morten snakket med flytårnet over radioen. "Jeg må fly med noe post til Trondheim. Drar om en time. Send over bensinbilen". Tom Tårnmann kremtet høyt noen ganger og sa; "Vel, Morten, du vet det er dårlig vær på veien til Trondheim. Men du skal få lov til å fly hvis du ikke flyr inn i skyene. Du holde øye med bakken hele tiden. Husk du er liten, og det kan være farlig å fly seg vill i dårlig vær".
"Ja, ja, jeg skal være snill gutt og gjøre som du sier, bare du gir meg lov," sa Morten. Han var ikke redd for å fly alene, og til jul skulle han ønske seg instrumenter slik at han kunne fly i skyer også.

En time etterpå hadde Postmesteren lagt to postsekker bak i det lille lasterommet, og Morten var god og mett av bensinen han hadde fått. Han sto ved enden av flyplassen og brummet med motoren så høyt han kunne.

Så slapp han bremsen og for nedover rulle
banen i stor fart. Posten var tung for et lite fly, men endelig var han i luften og steg sakte utover mot Sandhornøya. Det blåste ekkelt og kaldt fra sydvest. Plutselig var han inne i en stor sky. Han kunne ikke se hva som var opp eller ned, det gikk rent rundt for ham.

Postsekkene hoppet og danset i lasterommet. Da han endelig kom ut av skyen igjen, så han til sin forskrekkelse at han fløy med hodet ned. Så fort han kunne snudde han seg riktig vei. Huff, dette ble visst vanskeligere enn han trodde.
Morten gjorde en sving og fløy litt lavere. Nå kunne han se kysten tydeligere, og det føltes trygt nå da han kunne se hvor han var. Han ropte på Tom Tårnmann over radioen. Ingen svarte, for Morten var nå bak det store fjellet, så Tom hørte ham nok ikke.
"Nei vel", sa Morten til seg selv, "da får jeg greie meg på egen hånd."


Litt senere kunne han se at det kom styggvær inn fra havet. Store svarte skyer samlet seg, og han kunne se lyn og torden i noen av dem.
"Oi, oi, her gjelder det å komme seg unna, jo før jo heller," tenkte han.
Han svingte inn i en dal der v
æret var mye bedre. Men innerst i dalen kom han til et stort fjell. Oppe i fjellsiden så han store tåkeskyer. Han husket hva Tom Tårnmann hadde sakt til ham: "Du skal få lov til å fly hvis du ikke flyr gjennom skyer". Da han snudde seg så han at det var for sent å snu. Den store stormen var på vei inn i dalen etter ham.

Først ble Morten fryktelig redd, så tenkte han: "Den som ikke våger noe, vinner ikke noe heller. Det får ikke hjelpe om Tom Tårnmann blir sint, her må noe gjøres". Han ga full gass, satte nesa rett til værs, og holdt nesten pusten da tåka gjorde det umulig å se noe. Tenk om han traff en fjelltopp før han kom ut igjen!

Hurra der var han ute i klart vær! Helt andpusten satte han ned farten. Sola skinte, og han kunne fly omkapp med sin egen skygge der nede på skyen. Morten ble rent i godt humør, og han plystret og sang mens han nærmet seg Trondheim. Nå var det nok på tide å si fra til Trond Tårnmann at han kom med posten. Trond var broren til Tom og snakket med alle flyene som skulle til Trondheim.
"Hallo, Trond. Dette er Morten Dobbeldekker, jeg har akkurat passert over...?" Morten ble plutselig helt stum. Han visste ikke hvor han var. Under ham var det tett tåke, og han visste ikke hvor han var.
"Hei, Morten, jeg hørte ikke hva du sa. Hvor er du?" Stemmen til Trond hørtes klart og tydelig i radioen.
"Jeg, jeg vet ikke," stammet Morten. "Her er det bare skyer så langt jeg kan se. Hva skal jeg gjøre?" Han prøvde å virke modig og kjekk, men stemmen skalv litt.
"Jaså, du har forvillet deg over skyene. Det var ikke bra, men nå skal du høre. Sving til høyre så skal vi måle hvor stemmen din kommer fra." Morten svingte til høyre og pratet som en foss. Fem minutter senere hørte han Trond si:
"Nå tror jeg at jeg vet hvor du er. Under deg er havet. Sving til venstre og stup ned til 100 meters høyde. Da skal du komme under skyene. Si fra når du er 100 meter over havet."

Morten svingte tilbake mot venstre og satte nesa nedover og inn i skyene. Det suste i ørene og hjertet hamret. 500 hundre meter, 400 hundre meter, 300 hundre meter - nå måtte han snart se noe - 200 meter - ennå ikke noe hav å se - 150 meter - han rettet opp nesa - 100 meter, og der, - der kunne han se sjøen under seg. Å. så lettet han ble. Han sa fra til Trond at han så sjøen. Trond ba han da om å svinge mer mot venstre, og der fikk han øye på land. Nå tok det ikke lang tid å få fram kartet, og finne ut hvor han var.

"Hallo Trond, Morten her. Jeg har tre minutter igjen til flyplassen. Får jeg lov til å lande?"
"Ja. Morten, du får lov til å lande. Velkommen til Trondheim!"

Morten gjorde en flott landing og svingte inn på parkeringsplassen. Der sto Postmesteren i Trondheim klar med bilen sin.
Tekst: Per Arvid Pettersen
Tegninger: Marit Moss Berg